Drømmen om A-laget

av Bjørn Druglimo:

Da jeg var liten skulle jeg bli fotballproff. Ja, på ordentlig lissom. I utlandet. Men før den tid, så var det en annen stor drøm som jeg ønsket å oppfylle. Nemlig drømmen om en dag å spille fotball på det lokale A-laget. Laget med stor L. Laget med de voksne. Ikke en gjeng med overbetalte, bortskjemte og arrogante stjerner.  Nei, dette var laget med ekte fotballspillere, - med møkk på fingra etter endt arbeidsdag, bittesmå leggskinner og hvor de vakreste enkeltprestasjonene på banen var sugende sklitaklinger med 20 meters tilløp.

Dette var laget som spilte kampene sine mellom fjøsstell og siloslått, og hvor enkelte spillere tilfeldigvis kunne forsvinne sporløst midt i serien når elgjakta hadde startet. Dette var laget hvor oppslaget om deres neste hjemmekamp i 4.divisjon ble hengt opp som "De hellige skrifter" på butikkveggen til det lokale samvirkelaget. Ja, dette var laget med våre egne helter, som uansett resultat og prestasjoner, var et sosialt samlingspunkt, og som ga vårt lille hjemsted en identitet og en stolthet.

Akkurat sånn som ethvert A-lag i vårt langstrakte land bør være. For der det finnes grønne gressflekker, bor mer enn 11 mennesker og selges fotballer, - der bør det også være et fotballag. Og kvaliteten på disse lagene er egentlig helt uinteressant. Men det finnes også gode eksempler på at det er mulig å skape gode A-lag på mindre steder. For ikke å snakke om særdeles gode fotballag, som faktisk er blant landes beste, og som ypper seg mot de ypperste lagene fra de store byene.  Ja, ikke bare ypper de seg, men som også titt og ofte slår dem langt ned i støvlene.

Sånn som for eksempel Sogndal Fotball. For et lag! For en kultur! Og for et samhold! Midt blant det norskeste av det vakreste, mellom fjell og fjorder, bor det altså rundt 8000 mennesker som har et A-lag som hvert år kjemper i toppen av norsk fotball. Et fotballag som vet at de aldri får spille hjemmekamp 16. mai fordi de er for små, men som da i stedet har som mål å ødelegge stemningen dagen før dagen over det ganske land.

Laget som også er så veldrevet økonomisk at de faktisk tåler å en gang i blant måtte rykke ned fra Tippeligaen, uten at konkursspøkelset skimtes i bakgrunnen. Og sist, men ikke minst, et lag som gleder, irriterer og engasjerer et lokalsamfunn på sitt absolutt beste.

Så til alle dere der ute, fotballinteressert eller ikke, - drømmen om A-laget er så uendelig mye mer enn 22 spillere og kampen om en ball. For dette er kjærlighet, samhold, og vennskap. Det er tårer, sinne og skuffelse. Det er by og land - hand i hand. Ja, dette er rett og slett livet i miniatyr

Så derfor, - til Sogndal Fotball og til alle andre A-lag i hele vårt vakre land, - budskapet er enkelt: "Stao no pao" – fordi fotball fører oss sammen!